Global Dialogue

Abstract:

This paper will try to create a comprehensive overview of some of the most distinguishing features of online journalism. The main focus will be to apply knowledge from the books “We The Media” by Dan Gillmor and “Nettmedier” by
Terje Rasmussen to the online media project “thepulse2007” conducted by the online journalism and global dialogue class at the Danish School of Journalism in the autumn of 2007. We aim to find out where we succeded, and will try to establish what could have been done differently and perhaps better,

The main features we will focus on are:
- Response strategies
- Hypertextuality
- Archive functions
- Multimediality
- Frontpage-logic
- Turbojournalism

Reflektionsoppgave, Island:

Av RASMUS ANKER SOMMERSETH og JON KRISTIAN FADNES

I denne oppgaven vil vi prøve å ta for oss onlinejournalistikkens karakteristika, både med utgangspunkt i våre erfaringer fra “Play the Game”-konferansen på Island, og i bøkene “Nettmedier” av Terje Rasmussen og “We the media” av Dan Gillmor. Vi vil rette et kritisk, men løsningsorientert blikk på hva som kanskje kunne vært gjort annerledes og bedre i forberedelsesfasen og under selve arbeidet med “Play the Game”.

Vi vil punktvis ta for oss det som kjennetegner nettjournalistikk eller onlinejournalistikk som sjanger (som definert i kapittel fire i “Nettmedier”).

Responsstrategier:
Under dette punktet hører virkemidler som skal aktivere brukeren. Avstemninger, dagens spørsmål, nettmøter og lignende. Disse strategiene er med på å lokke publikum tilbake for å se effekten av sin deltagelse. I forkant av Play the Game ble det diskutert om vi skulle ha med slike elementer, men sett i ettertid kunne det kanskje blitt utnyttet på en bedre måte. Der vi lykkes best med denne formen for nettjournalistikk, var der brukerne ble bedt om å sende inn kommentarer og spørsmål til WADA-president Richard Pound. Det ble en artikkel med spørsmål/svar, der journalisten stilte våre brukeres spørsmål og supplerte med sine egne (som oppfølgning). Dette ble til en viss grad brukt i etterkant av en av våre mest leste saker (GPS-saken), der Michael Ashenden, australsk bloddopingekspert, fikk en blanding av spørsmål fra brukerne og journalisten. Kanskje burde vi brukt denne strategien enda mer, for å være mer brukerstyrt og brukervennlig. I forkant drømte vi jo også om å arrangere et såkalt nettmøte med et par av de viktigste deltagerne på konferansen, men faren for å mangle spørsmål var overhengende. Det ville vært mer hensiktsmessig hvis vi hadde fått flere kommentarer, spørsmål og trafikk på vårt site, men det er en god metode for å variere og brekke opp en nettside med.

Kommentarer er en form for responsjournalistikk som vi på forhånd var veldig opptatt av. Ved hjelp av unik bakgrunnsinformasjon og kompetanse fra brukere over hele verden, la vi både opp til diskusjon, kommentarer og spørsmål under sakene våre på sitet. Vi hadde døgndrift for å gi lynhurtig tilbakemelding til bloggere fra andre tidssoner, og holde liv i den globale dialogen. Responsen fra publikum, målt ut fra realistiske forutsetninger, var fin nok, men kanskje ikke så overveldende at det rettferdiggjorde nattevakt. Kunne vi snudd rundt og benyttet disse ressursene på en annen måte, etterhvert som prosjektet skred fram?

Samtidig er det nødvendig å stille spørsmål om hvorfor responsen ikke var større enn den var. Ble det gjort nok i forkant av konferansen for å sikre dette? Vi hadde både en PR-gruppe og en dialoggruppe som skulle aktivisere brukere (både tradisjonelle medier og private bloggere etc.) før vi dro til Island. Det er vanskelig å si om disse gruppene gjorde en god nok jobb, eller om det rett og slett ikke var mulig å oppdrive nok mennesker med en genuin interesse for temaet. Denne oppgaven var kanskje en av de viktigste i forkant, dersom en av hovedmålsetningene med prosjektet skulle være å skape en global dialog. Det burde sannsynligvis vært lagt enda mer vekt på denne delen av arbeidet, og det kunne vært styrt på en mer effektiv måte.

Samtidig vet vi fra Jakob Nielsens artikkel “Participation Inequality: Encouraging More Users to Contribute” at så mange som 90 prosent av nettbrukeren er såkalte “lurkers”, det vil si brukere som aldri aktivt bidrar på nettsidene de besøker.

Et viktig element ved nettjournalistikk er journalistens mulighet til å kommunisere direkte med sine lesere. Dette var noe vi hadde lagt opp til på forhånd, og vi hadde snakket om at vi burde være flinke til å gå inn og svare på kommentarer som kom til de enkelte sakene. Dette var noe vi så at ikke alle var like gode til. En som kanskje kan trekkes fram som best til dette var Allan Priess Poulsen. Ved flere anledninger så vi at han raskt var inne for å svare og rettlede sine lesere (både ved hjelp av presiseringer og ved å tilby linker til relevant materiale (se eksempel her)).

For å være mer tilgjengelig for personlig kontakt mellom journalist og brukere skulle vi hatt epost-byline på alle de publiserte sakene. Det gir mulighet for mer nærkontakt med journalisten, og eventuelle kilder kan være mer anonyme enn i et åpent kommentarfelt.

Hypertekstualitet:
Dan Gillmor sier i kapittel seks av “We The Media” at: “The most web-like activity is linking: pointing to other people’s content”. Her kan det være snakk om at en sak bygges ut enten med interne linker, til for eksempel tidligere oppslag, lignende saker eller saker som kommer i framtiden, eller linker til eksterne linker med bakgrunnsmateriale el.l.. Terje Rasmussen fremhever viktigheten av at nye utløsende elementer kommer først, og helst i en fortellende og dramatiserende form på nettet. Dette gir samtidig en kontekst, og brukeren får muligheten til selv å velge hvor mye han vil fordype seg i et spesifikt emne.

Hypertekstualitet var noe som vi til en viss grad benyttet oss av på thepulse2007. Mange var flinke til å linke til eksterne kilder, men bruken av interne linker var ikke god nok. På forhånd burde det blitt definert bedre hvem som hadde hovedansvaret for denne oppgaven. Var det opp til den enkelte journalisten å sørge for å finne fram andre relevante artikler, for så å linke til disse, eller var dette en oppgave for de som satt i sekretariatet? Hadde dette blitt gjort på en bedre og mer konsekvent måte, ville sannsynligvis flere av sakene blitt lest.

Arkivfunksjon:
Arkivfunksjonen er bortimot uendelig for nettaviser. Gammelt stoff fra flere år tilbake kan lagres og brukerne kan få tilgang til å fordype seg i og hente fram gamle saker om selvvalgte tema.

På thepulse2007 var oppsettet slik at alt som ble produsert fikk en merkelapp, et slags tema. Vi hadde ti tema der stoffet ble lagret når det ble publisert. Etter noen dager i mørket, under feltet for de seneste kommentarene, lå denne boksen med de forskjellige temaene. Tanken var at brukerne kunne gå inn her for å finne alt vi hadde produsert og skrevet på temaet. Dessverre ble boksen gjemt bort, og mest sannsynlig oppfylte den ikke sin funksjon fordi brukerne ikke hadde forutsetning for å vite at alt materialet havnet der etter hvert (derfor ble den til slutt løftet og plassert øverst i høyre felt).

I ettertid burde arkivboksen byttet plass med boksen for recent articles, som dominerte venstre marg på forsiden. Det er den vanligste plasseringen for slike navigasjonslenker. og ville gjort det lettere for uerfarne brukere å finne fram på sitet. Som brukerundersøkelsen Eyetrack III forklarer: “The eyes most often fixated first in the upper left of the page, then hovered in that area before going left to right. Only after perusing the top portion of the page for some time did their eyes explore further down the page.”

Multimedialitet:
På nettet finnes det veldig mange muligheter til å presentere sitt journalistiske produkt. Det skilles mellom dynamiske former, som lyd og video, og statiske former, som tekst og bilde.

Det er klart at ressurser og tid kan begrense mulighetene for å lage mer omfattende produkter, og i tillegg styrer sakenes innhold og natur ofte presentasjonsvalget. I hvilken grad brukte vi så muligheten på Island? Det ble laget noen bildeserier i flash, videokamera ble tatt i bruk for produktene under temaet coffeetalks, og tekst og bilde var en del av de fleste produksjonene. (Eksempel på vanlig tekst og bilde her, eksempel på lyd og tekst her, eksempel på bildeserie i flash her, og eksempel på video her.)

I rene nyhetssaker er det som oftest viktigst å få nyheten ut så fort som mulig ved hjelp av tekst og helst et bilde. Det var tilfellet i Jaksche-sakene, der thepulse2007 også fikk henvisninger fra flere medier rundt om i verden. Coffetalks´ene hadde et litt mykere preg og lettere tone, hastighet var ikke det viktigste kriteriet, og de egnet seg godt til å presenteres på video. Dermed mener vi ikke at video ikke kan brukes i mer seriøse saker, for det går helt klart an. I ettertid kan vi ikke peke på noen saker som er presentert i feil form. Vi kunne lagd flere videoer og flashproduksjoner, men da burde det vært diskutert mer på forhånd i hvilken grad dette var ønskelig. I tillegg hadde vi tv-journalistene som lagde gode reportasjer og sendinger hver dag, og sånn sett var siden meget multimedial. Kanskje burde tv-sakene blitt integrert på en bedre måte på forsiden også, for å vise vår multimedialitet og lokke bedre inn til tv-sakene og deres sendinger.

Et eksempel der flere ulike medier integreres på en god måte kan ses her. Dette er en presentasjon VG Nett har laget som omhandler vold mot kvinner.

Forsidelogikk:
Det kanskje aller viktigste elementet en website har for å trekke inn lesere er forsiden. Development-temaet vårt laget en forside som var enkel og oversiktelig, og som presenterte oss på en nøktern og fin måte. Problemet ble bare ganske fort at forsiden ble meget statisk. Det tok lang tid mellom hver gang den ble oppdatert, og vi var ikke flinke på å bytte på toppsaker etc. Et resultat av dette kan være at brukere vegrer seg for å vende tilbake til siden. At artiklene i “Latest stories” ble oppdatert er ikke nødvendigvis noe de allmenne leserne legger merke til, og dersom inntrykket de sitter igjen med er at siden ikke blir hyppig oppdatert er det ikke bra.

Et annet moment det er viktig å se på er at det ikke er like nødvendig å prioritere på en forside på nett kontra en tradisjonell avisforside. På nettet får alt plass. Tidlig i prosessen utnyttet vi ikke dette potensialet godt nok, og forsiden vår inneholdt relativt få saker. Senere ble dette utbedret, og forsiden ble “lengre”. Med tanke på at forsiden var den mest besøkte siden på sitet, var det en god ide å utnytte denne til det fulle for å trekke lesere til flere av sakene våre.

Turbojournalistikk:
Nettet som medie legger forholdene til rette for å få saker svært raskt ut til verden. Dette er selvsagt en stor fordel, men det er også en av nettets største fallgruver. Faren for at det journalistiske produktet som presenteres ikke er av tilfredsstillende kvalitet er stor. Som Dan Gillmor sier i “We The Media”: “No matter which tools and technologies we embrace, we must maintain core principles, including fairness, accuracy, and thoroughness. These are not afterthoughts. They are essential if professional journalism expects to survive.”

I spesielt en av sakene våre ble dette punktet viktig. Historien om Jaksches anklager mot Bjarne Riis ble publisert raskt på vår side, uten at Riis hadde fått anledning til å komme med tilsvar. Dette er ikke forenelig med god journalistikk, men heldigvis tenkte den aktuelle journalisten gjennom saken, fikk kastet seg rundt og oppdatert historien med kommentar fra Riis. Et spørsmål det kan være rimelig å stille seg er om det er journalistisk forsvarlig å legge en slik sak ut raskt, dersom en presiserer overfor leserne at det jobbes med å bygge ut saken videre. Vi mener at dette må være greit, så lenge det arbeides raskt med å innhente den andre kildens tilsvar. Vi føler likevel ikke dette er opp til oss å bedømme, men et spørsmål som journalister og nettmedier verden over må ta opp til debatt.

I Brian Borgs gjennomgang av thepulse2007 “How steadily did the pulse beat?” pekte han på at svært mange av artiklene som ble produsert kun baserte seg på en kilde. Det er nærliggende å tenke at dette er et resultat av at mange av journalistene var mest opptatt av å få ferdigstilt sin historie og publisert den raskt. Dette er ikke noe vi kan stå inne for. Dersom vi hadde hatt en mer fortløpende evaluering av sakene underveis, kunne det vært gjort grep, og enkilde-sakene kunne vært unngått. Resultatet med så mange enkilde-saker kan ses i sammenheng med det Rasmussen kaller “samlebåndsjournalistikk” i boken sin. I det ligger nettets krav om hurtighet og stadig oppdatering og nye saker, mens kvaliteten på de mange produktene blir dårligere. I stedet for å produsere én eller flere saker fra hver session, som det i stor grad ble, burde vi tenkt klarere på redaksjonsmøtene og prioritert skikkelige og litt dypere saker på de temaene som var mest interessante og viktigst. Som nevnt tidligere burde vi på forhånd ha snakket gjennom og klargjort om det var antallet saker, kvalitet, tid og så videre som var det viktigste for oss og thepulse2007 i vår dekning av konferansen. Med klarere retningslinjer til grunn, ville det vært lettere for både journalister og sekreteriatet å prioritere og velge satsiningsområder hver dag, og kreve mer kvalitet og flere kilder i de fleste av sakene.

Med gratis hjelp fra Google Analytics får man som webadministrator uvurderlig informasjon om brukernes aktiviteter på sitet, hvor de kommer fra, hvor mange som bare åpner forsiden og går videre, hvor mange som kommer inn på sitet fra eksterne linker og så videre. I og med at vi først tok en grundig kikk på denne statistikken etter Island, tror vi ikke vi ble for styrt av resultatene. Men i tillegg til å være et godt redskap, er det også en fare for å tenke for mye på å legge opp en webside etter brukernes bruksmønster. Hvordan man best mulig skal bruke og ta hensyn til resultanene, bør diskuteres nøye.

Et annet spørsmål er i hvilken grad vi skulle dekke konferansen, i forhold til å satse på flere saker med utgangspunkt i temaer og taler på PTG, som kunne være relevant for mennesker som ikke overvar konferansen. Når vi bruker verdifull tid på å lage bildeserier og intervjuer som dokumenterer hva vi opplevde og hvordan konferansen var, er det i bunn og grunn mest interessant for deltagerne selv, og dermed ikke det beste for å skape global dialog. Men på den andre side så var vi så mange og hadde såpass med tid, at de mykere sakene ikke skulle stå i veien for de grundigere nyhetspregede produksjonene våre.

Alt i alt synes vi “thepulse2007”-prosjektet fungerte rimelig bra. I forhold til antall besøkende på Play the Games egne nettsider hadde vi et forholdsvis høyt tall. Vi tror likevel tallet kunne vært større, dersom forberedelsene og arbeidet i forkant hadde vært litt mer planlagt og strukturert. Samtidig er det som regel sånn at når man kommer hjem, har lært masse om hvordan man kunne gjort ting annerledes og bedre, og sånn har vi det også med dette prosjektet. Det er en læringsprosess som har fungert fint for oss, og det var godt å prøve nettmediet ut i praksis i “virkeligheten”.